Presbyterologia Norwegico Wos-Hardangriana

Norsk prestekrønike over Voss og Hardanger

Sakarja 6, 8. Se, de som går ut mot nordens land har stilnet min Ånd i nordens land.

Utarbeidet og sammenstilt, så langt det lar seg gjøre, fra forskjellige kulturminner, pergamenter, papirer, dokumenter, regnskapsbøker og manuskripter som er erhvervet rundt omkring og gjennomgått med flid.

Av Gjert Henrikssøn Miltzow.

Matteus 24, 14. Riket skal forkynnes i hele verden, til vitnesbyrd for folkeslagene. Og så kommer enden.

Trykket i Kjøbenhavn med tillatelse fra Hans majestet og universitetets boktrykker, Cornificius Luft. År 1679.

(fra den tid er rekken nøyaktig nok) fantes det flere enn dem som jeg har støtt på og som er nevnt her.

Det overlates til fremtiden å utfylle og avhjelpe denne mangelen, hvis det er mulig.

For meg vil det være tilstrekkelig å ha brutt isen og på en måte ha vist veien for mine etterfølgere, skjønt ikke uten strev. Dette har ikke hatt noen annen hensikt enn at det begynte arbeidet omsider, med Guds hjelp, lettere kunne ferdigstilles og at det skal finnes et dokument som vitner om min ærbødighed for mine forgjengere og andre fortjenstfulle menn i fedrelandets kirke.

Og hvis jeg kunne, ville jeg ved dette lille skriftet oppfordre de øvrige prester, både i byen og på landet, til på hvert sitt sted å komme lenger eller i det minste like langt innenfor samme sjanger.

Forøvrig, kjære leser, vil jeg ikke oppholde deg, men jeg anbefaler deg til Gud og Hans store nåde, som jeg ber skal oppbygge oss og gi oss arvelodd med de hellige etter Hans vilje.

Jeg skrev dette på prestegården på Vossevangen i Bjørnens stjernebilde 19. desember 1678. G. H. Miltzow.

I Jesu navn

Selv om jeg her ikke har hatt annen hensikt enn å forfatte en liste over lærere og prester ved mitt fødesteds kirke, vil jeg for klarhetens og forståelsens skyld likevel, i tillit til leserens gode vilje og vennlighet, ved en liten fortale si noe om den samme kirkes beliggenhet, alder, kirkebygg og andre relevante omstendigheter.

Voss, på folkespråket Voss, Vaas eller Vors, slik det finnes nevnt i gamle papirer og manuskripter, er et område i Bergen bispedømme, for det meste dekket med fjell, som er omringet av landskapene Sogn og Valdres i nordøst, Hallingdal i øst, i sørøst og sør Hardanger, i vest Bergen og Osterøy, i nord Sunnfjord osv. Jeg har knapt noe som jeg bestemt kan fastslå om stedsnavnets opprinnelse. Det kan komme fra en sammentrekning av Vass-Ås, det vil si et høyt sted mellom eller ved siden av vann som springer frem over mange innsjøer, myrer, elver og bekker, hvilke ved rette tid lett kan forbipasseres av de reisende, hvorenn de ønsker å dra. Det kan også komme av en mann med samme navn eller av den store Vosseelven, kalt Vorsa i kulturminner, som løper midt gjennom Voss fra øst til vest. Til sist kan det komme fra det gamle norske ordet Voor, som betyr "mat", ettersom dette stedet i dets første tid var svært fruktbart og ga bøndene mer enn nok føde igjen for arbeidet deres.

Før strakk Voss seg lengre enn i dag, tydeligvis til et nes som fremdeles kalles Vossenes, det vil si den vossiske høyde, fordi det var grensen mellom vossingene og deres naboer, nord-hordingene. Jeg finner at han som til vårt felles beste skrev Norges Beskrivelse på folkespråket knapt kan ha vært uvitende om dette når han skriver: "Øst for Bergen, omtrent fire mil, ligger Voss." Voss har i dag en lengde på syv mil. Voss strekker seg fra sør-sørvest, fra en gård kalt Tøsen, mot nordøst til et stenete sted i Nærødalen som kalles Sleipesvaet av innbyggerne, det vil si et glatt og bratt fjell. Dette skiller vossingenes og sogningenes områder fra hverandre. Landskapets bredde er derimot tre mil, på noen steder mer eller mindre.

Voss deles inn i tre mindre bygder: nemlig Vasværnes, Vangen og Vossestrand.

I midten av disse som den største og mest fremstående ligger Vangen som derfor deles inne i åtte åttendeler, på folkespråket Ottunger (Attunger), hvis navn på vårt gamle språk er følgende:

1. Dyrfvinnardals Ottung, kalt slik etter elven Dyrfvinna, hvis fremste del kalles Væssbygden; 2. Strandar Ottung eller Gullfjordungen; 3. Borgstrandar Ottung; 4. Vinjar Ottung; 5. Bøar Ottung; 6. Brynar Ottung eller Kvislar Ottung etter elven Kvislen som renner forbi; 7. Barla, også kalt Bardadals Ottung; og 8. Vikar Ottung.

Vasværn-bygden består for det meste av forskjellige bølgende daler som Bardals-dalen, Raadals-dalen, Teitta-dalen, Eksinga-dalen osv.

Strand består av disse delene: Hola-bygd, som er nærmest, og Myrdal samt Sygna eller Vass-strondene som er den borteste og kalles slik fordi vannet eller elvene her går rett til Sogn og Sogns fogderi ikke langt herfra har sin begynnelse.

Hva gjelder åker og eng er dette landskapet til dels å likne med de tilgrensende og nærliggende steder. I andre ting, med unntak av gudstjenester, må det sies å stå langt tilbake for dem.

Det ga innbyggerne og bøndene et passende bosted omtrent på samme tid som nabobygdenes åkre begynte å dyrkes.

Men jeg skal ikke gå i dybden om de eldre ting som angår dette stedet.

Det er sant at vossingene, på kong Harald Gråfells tid fra rundt år 960 e. kr etter Snorre Sturlasons vitnesbyrd i Norges eldste krønike, var så betydelige i mengde og styrke at de rettet sine våpen mot Harald Gråfell og kong Sigurd Sleva og tvang begge på flukt. Vossingene var øvet i krigssakene som var i bruk i de århundrer, ikke bare på Voss, men også utenfor hjemstedet, hvilket er utvilsomt etter kulturminnenes fremstilling.

De har heller ikke i dag tapt all den gamle tids rosverdige tapperhet i krig, hvis man kan stole på ryktet eller de skriftlige beretninger.

Jeg skal her føye til litt blant mye annet som i fjor angående denne sak ble fortalt meg gjennom en venn og dyktig soldats penn og muntlige forklaring.

Våre soldater, sier han, angrep mellom 13. og 14. juni den berømte festningen Hedvigsholm i Marstrand, nå kjent som Charlottenholm, med en utrolig djervhet. Vossingene og hordingene, ledet an av adelsmannen Vilhelm Skott de Spensterfeld som kaptein, sto sammen med kompanier fra Kristiania, Fredrikstad og Fredrikshald i den første angrepsrekken. De stred så edelt og med så stort mot at det etter slaget ikke ble funnet andre enn løytnanten og ti soldater som ikke var døde eller dødelig såret.

Festningen og byen ble overgitt dagen etter.

Dette har jeg dessuten merket ved vossingene og deres medsoldater fra Hardanger, at når mange som vanlig forsøker å få den bakerste plassen i rekkene, vil de etter hevdvunnen rett forsøke å få den fremste plassen i stedet.

Denne troverdige venn har vi dessverre fått vite at nylig er død i strid med fedrelandets fiender, hvor han kjempet som en mann med stor tapperhet.

Men mannens gode egenskaper, som vi her ikke kan befatte oss med, vil utvilsomt snart få sin fortjente plass i historiebøkene.

Forskjellige gamle brev sendt til vossingene beviser at de fra den første tid hadde sin egen fogd, en kongelig embedsmann, og kun én ad gangen, slik det var skikk etter våre fedres minne. Men litt senere fikk de i stedet to, tre og fire fogder å svare til som, med Gud til vitne, ikke gjorde lite for å svekke dette folket sammen med de for store utgiftene som de ikke hadde nok til å betale. Dette skyldtes dårlige avlinger og bøndenes gamle trang til luksus.

Men når og på hvilken tid de begynte å få kjennskap til kristendommen er ikke klart.

Krøniken minnes forskjellige personer som tok på seg å innføre kristendommen i Norge, skjønt med ulike hensikter og følgelig ulik suksess og hell. Særlig fortelles det om de nevnte konger Gråfell og Sleva som, når de ikke kunne tvinge befolkningen til å forkaste den hedenske vranglære, ødela deres templer og helligdommer osv. Dette forsøkte de kanskje også hos vossingene, men ikke uten den største fare for sitt liv, ettersom de som allerede nevnt så vidt unnslapp deres hender.

Videre er det kjent at Olav Tryggvason senere, med en annen, frommere hensikt enn Harald og Sigurd tidligere, arbeidet med å innføre og fremme den kristne tro i hele riket og at han døpte mange mot deres vilje. Det er tvilsomt om vossingene var en del av denne gruppen og hvorvidt de ga etter for kongen hvis de var det. I begge de norske sagaer fortelles det nemlig at Olav Haraldsson, kalt den Hellige, etter å ha vært konge i Norge i syv år rundt år 1022 e. kr. reiste til Voss og Valdres og befalte folket å la seg døpe osv.

Av dette kan man med sikkerhet slutte at vossingene i det minste på den tid, om ikke tidligere, var blitt kristne.

Fra den tid de hedenske feiltakelser var utdrevet, spredte den kristne religion seg merkbart ved Guds nåde og med den fromme embetsstandens flid og overoppsyn. Dette lyktes så godt at vossingene på oppfordring førte et bedre liv og bygde kirker, først av tre, og senere, på kongens bud og ved andres gode eksempel, bygde de den første stenkirken på Vangen. Denne bygningen står ikke tilbake for de fremste kirkene som ligger på landsbygden i dette bispedømmet.

Jeg har mindre kjennskap til den tid kirker først begynte å bygges hos oss.

Frem til nå har jeg ikke funnet ut noe sikkert om dette, med unntak av hovedkirken, som jeg skal fortelle litt utfyldigere om nedenfor.

Ellers er det etter min gjetning sannsynlig (selv om andre kan være uenige) at kirkene på Voss ble bygget under Sigurd Jorsalfars regjering rundt år 1130 e. kr., da den fromme og prisverdige Magnus var biskop i Bergen.

Disse er fire i tallet så langt bygden på Voss i dag strekker seg.

1. Ævanger kirke i Vasvær Ottung; 2. Vangens hovedkirke som kalles slik etter Vangen; 3. Vinje kirke på Strand; og 4. Opheim kirke i den øvre del av samme bygd.

Men sognefolket er svært uheldige i at de med store utgifter, særlig på denne tid når veien i Nærødalen er ødelagt av store steners fall og trues med fullstendig ødeleggelse hver dag, må søke tingsted i Sogn når de mye lettere kunne gjort dette i Voss.

Hans Majestet skulle ikke lidt noen skade dersom han med mildhet ville forsøkt å fjerne denne vanskeligheten. Begge fogderier er i hans eie, og fogden her og i Sogn kan like godt avlegge regnskap for sine utgifter.

Hvis en heldig anledning ikke hadde manglet, ville et botemiddel kanskje allerede vært brukt mot denne plagen.

Man får håpe at det samme ondet en gang, ved Guds hjelp, endres til det bedre.

Videre, hva gjelder vår hovedkirke, av alle kalt Vangens Kirke og som har St. Michaels kirke som sitt rette navn, vitner gamle pergamenter om at denne ble bygget av sten på stedet hvor en trekirke hadde stått etter kong Magnus Håkonsson av Norges befalinger og brev om denne sak. Det samme hadde hans herre og far, Kong Håkon Håkonsson den kronede, allerede tenkt på å gjøre. Av kongens diplomer har jeg fremdeles ett hos meg med kongens segl festet til det. På én side av seglet sees kongen sittende på tronen kledt i en fotsid kappe som ikke er ulik russiske eller polske klær, mens han har Norges lovbok ved siden av seg. Denne forbedret han som en annen Justinian betraktelig under sin regjeringstid og styrket den deretter med sin autoritet. I høyre hånd bærer han sverd. På den andre siden av seglet står en løve med en øks. Diplomet er så slitt av elde at det på de fleste steder knapt kan leses; på noen steder kan det ikke leses i det hele tatt.

Likevel har jeg satt meg fore å legge hele dokumentet frem i lyset, fordi det er et av de grunnleggende dokumenter fra hvilke min traktat er sammensatt. En annen grunn er at det i over 400 år har vært bortlagt og nesten er oppspist og fortært av møll og kakkerlakker, slik at det snart ikke bare er uleselig, men vil forgå og ikke være til nytte selv om det ellers kanskje ville vært til noen glede.

Jeg vil ikke tilskrive meg selv å ha gjenoprettet den heder som tilkommer den milde kong Magnus Håkonsson av salig minne for å ha bygget vår hovedkirke. Dette vil jeg heller overlate til andre klokere menn. Men det passer meg simpelthen ikke, så langt jeg evner det, å frarøve ham hans ros.

Jeg skal legge frem originalen av det nevnte kongebrevet og oversette det så godt jeg kan, mens jeg villig viker for den som tar fatt på oppgaven med større lærdom.

Det håndskrevne brevet lyder altså slik:

Dette betyr:

Norges konge Magnus Håkonsson sender med Gud sin hilsen til Vangens innbyggere.

Blant Våre andre befalinger ønsker Vi også å gjøre dere bedre kjent med denne sak, nemlig at mange har blitt oppfordret til at dere skal bygge dere en stenkirke i stedet for en trekirke etter den høyeste Norges konges, Vår Fars råd og løfte.

Så langt det gjelder dere, nøl ikke, men fullfør heller det påbegynte arbeidet.

Vi oppfordrer og formaner dere til, med Guds hjelp, i samstemthet å forberede stener og tremateriale som dere bærer til utkanten av kirkegården, hvor den offentlige veien er og stenmaterialet ble samlet, etter våre forskrifter og særlig dem i våre brev om Tver-åen. Dessuten skal menn som eier skoger, slik det tidligere er oppfordret til, gi en gave eller selge til den trengende kirke etter den pris som virker rettferdig for dere og menn av god vilje som ønsker det samme.

Forsøk ellers å arbeide med kirkens synlige mangler slik dere i dag ønsker mildhet fra Oss og i fremtiden, i en hvilken som helst situasjon, vil ha nåde av Gud.

Dette brevet ble skrevet i Bergen da det var gått 1271 år fra Vår herre Jesu Kristi fødsel og i det niende år av resten av Vårt styre (underforstått den tid han styrte med sin far).

Sira Torer kansler forseglet brevet.

Av dette blir ikke bare den ofte nevnte hovedkirkes historie tydeligere, men det er også klart at vossingene den gang og tidligere hadde kirker og prester selv om inntektene deres var mindre da. Den følgende tid økte imidlertid disse så mye at kirkens omdømme aldri vil dø.

Da arbeidet var ferdig, ble kirken den påfølgende Sankt Urbans dag, 26. mai, høytidelig innviet av, hvis jeg ikke tar feil, biskop Askatin eller hans etterfølger. Fra denne tid er 26. mai hvert år en hellig dag for vossingene, og i primstaven deres er den markert med et eget tegn. Dagen kalles Vossakyrmesse, innvielsesdagen for Voss kirke, og nevnes ikke sjelden i våre eldste pergamentbrev.

Fra det uvitende bygdefolket er det på folkemunne oppstått en fabel eller historie om fire brødre som var kjemper og som skal ha bygget kirken. Deres navn var Stenger, Bek, Utter og Baste, og de skal være gravlagt i hauger litt utenfor kirken på en slette. Den ene ligger mot nord, den andre mot øst, den tredje mot sør og den fjerde mot vest, hvorfra de samme stedene skal ha fått navnene Stengerhaugen, Bekkeleitet, Utterøyen og Basteryggen. Jeg kan knapt ha noen tillit til dette sagnet.

Av hvilken grunn skulle de, som var kirkens arkitekter og hadde bygget den med egne hender, ikke i det minste få seg selv gravlagt på kirkegården, men heller sørge for å gravlegges på en åker?

Et annet lite stenkors står i midten av en lund i nærheten av prestegården, få skridt fra det ovennevnte korset. Det står ikke langt unna Vosse-elven. Ingen mann fra overklassen eller folket har blitt gravlagt under dette så lenge våre forfedres minne kan huske den forgangne tid helt tilbake til dens barndom. Dette korset av middels størrelse står på en stenhaug og er grensesten for prestegården på den ene siden ifølge et gammelt brev på prestegården, nummer 3.

Det bør heller regnes for en feil at folket har kalt denne kirkens vakre og for det meste av sten byggede struktur for kjempers verk.

Når de gamle etter sedvane har fortalt om kjemper av monstrøs størrelse (slik det sannsynligvis fantes her og på andre steder) og deres store gjerninger, har de yngre slekter ikke riktig forstått dette og feiltolket hvordan kirken ble oppført.

Likeledes mener jeg det er gjetning når man uten grunnlag forteller at håndverkerne ved denne kirken ble sendt hit av tyskerne i Bergen.

Tyskerne eller tevtonerne er nemlig de som folket her før og nå kaller "garper", det vil si "garpogar" som betyr tjenere eller gårdsgutter, et ord hvis betydning jeg har forklart nøyere i andre antikvariske arbeider. De fikk først omtrent fem år senere (enn kirkens byggeår) i 1275 tillatelse av Norges mildeste konge, Magnus Håkonsson, til å drive handel etter visse betingelser i likhet med innbyggerne i Bergen, slik en av våre sagaer opplyser om.

Hvilke kirker kunne de ha bygget når de var ukjente før sin ankomst i riket?

Jeg nekter likevel ikke for at de alltid har vært de flittigste av alle sitt lands kjøpmenn og at det blant dem ikke bare med hensyn til rikdom, men også slekt og intelligens var fremragende menn. Etter å ha avsluttet et vellykket arbeid hos det hanseatiske kontor ble de høytstående embetsmenn i Tyskland, deres hjemland, eller fikk betydelige stillinger i byen hos oss.

Det er en altfor fri slutning å ville anta av dette at tyskerne i sin første tid her skal ha bygget en kirke eller gjort noe annet liknende.

Men kirkegården ved hovedkirken stiller seg her frem til vår betraktning. Denne deles i like mange deler som våre forfedre oppdelte kirkesognet i, det vil si åtte, slik det er oppgitt ovenfor.

Hver Otting har fått sitt eget faste sted for å gravlegge sine døde som de i sitt språk kaller bolk, det vil si del eller part, for eksempel Dørvedals bolken, Gulfjerdings bolken osv.

Til de åtte nevnte la de til en niende som de kalte Utle bolken, det vil si utlendingenes del, som de fromt bestemte skulle brukes til å gravlegge forbireisende som døde hos oss.

En mann som nylig besøkte Sunnhordaland har fortalt meg i et brev at han ved ruinene av Halsenøy klosters store kirke så en sten, hvor disse bokstavene var innrisset.

Her er Vossa bolken.

Hvis dette stemmer, gir det et tilstrekkelig bevis på våre forfedres overtro etter tidens skikk eller en enestående gavmildhet mot nevnte kloster eller begge deler.

Noen sier at det fantes en gravplass for vossingene der, men forbeholdt de velstående, som ble fraktet dit fra Voss for å gravlegges i bolken fordi det i Voss og i nabobygdene ikke ennå var kirke osv.

Men sannelig, slik vi innrømmer den første del av denne fortellingen, benekter vi fullstendig den siste delen.

Hvem, spør jeg, er så fremmed i vårt folks historie at han ikke vet at våre kirker er bygget lenge før våre klostre?

Når Halsenøy kloster er grunnlagt står så vidt jeg vet ikke nedskrevet noe sted.

Balæus forteller likevel noe om Lyse klosters begynnelse og første tid etter Hugo Kirkostallensis med disse ordene:

Bergens biskop Sigurd (kanskje den samme som i Norges krønike) reiste til Fountains, et engelsk kloster, og tok med seg tilbake en gruppe munker ledet av abbed Ranulf i 1145. Til ham ga han Lyse kloster.

Men det er kjent at vossingene allerede på den tid hadde kirker.

Ellers vil jeg ikke tale imot hvis noen hevder at den nevnte innskriften hentyder til en mur som ble bygget etter at penger var samlet inn på Voss eller til vossinger som etter sigende dro hit og arbeidet på kirkegården i to år, før de døde og ble gravlagt her.

Senere bygget man etter lang tid det første gildehuset ved hovedkirken i Voss slik man hadde ved andre kirker. Dette sier man ble bygget til ære for Gud og Sankt Mikael. Til gildehuset ga kongens domprost ved Apostelkirken i Bergen, Herr Torstein Torkilson, en landeiendom og brev om dette. Fordi dette ikke er langt, skal jeg gjengi det her.

Dette trenger etter min oppfatning ingen fortolkning, ettersom det likner slik på vårt moderne språk. Men kanskje finnes det utlendinger som ikke forstår alt og trenger en oversettelse, for hvis skyld vi her fremlegger denne.

Til alle som ser og hører disse brev sender jeg, Torstein Torkilson, prost ved Apostelkirken i Bergen, kjærlig hilsen med Gud.

Ved disse brev bekjentgjør jeg at jeg til Guds og Sankt Mikaels ære har gitt en tomt på Vossevangen som ligger ved en liten stenbro til gildebrødrene, til gavn og nytte for brødre som i fremtiden vil bygge gildehus og andre bygninger som hører til på tomten. Dette skal foregå slik at de, som i andre Sankt Mikaels gilder, vedlikeholder alle gode seder, holder messefeiringer og flittig gjør andre gode gjerninger.

Så stadfester jeg og godkjenner i den hellige Kirkes navn og ved min Herre konges ord alle de rettigheter og privilegier som de fromme forfedre hadde etter sine gildeskråer, uten at min Herre konges rett krenkes.

Videre skal jeg og mine etterfølgere i evighet holde fast ved disse brevene osv.

For å gi saken større visshet fester jeg mitt segl ved disse brev som ble skrevet i Bergen på lørdag etter Kristi himmelfartsdag 1418.

Gildebrødrene og gildesøstrene snakket her om ekteskapssaker og slektsleddenes nærhet, mens den ene fortalte den andre om sin slekt og sine forfedre eller spurte om tilsvarende ting. På denne måten lot de seg belære og irettesette, ikke bare for å unngå å gifte seg med slektninger, men for at de unge skulle kjenne sin arv og sine fedres odelsgods.

Der ble det også sunget messe for Sankt Mikael, Sankta Agate osv., og offergaver ble frembragt.

En liten pengesum ble dessuten avkrevd, på folkespråket selleskod, som ungdommen måtte gi til et felles gode som jeg ikke kjenner til.

Forstanderen ved gildet, enten det var Sankt Mikaels eller Sankta Agates eller et annet, måtte brygge så mye øl som svarte til korntienden det året osv. Utgiftene til mat og drikke på disse stedene vil jeg her forbigå, fordi det hører til et annet sted, og jeg går tilbake til våre kirker og ting som gjelder dem, hvilket jeg har gått litt bort fra.

Hva gjelder disse kirkers inntekter og det prestene i den første og den nyere tid har til deres livs opphold, består dette i tiende, særlig den som de kristne myndigheter har fastslått etter sedvane og kirkeretten. De består også av gårder som tilhørere og menigheten har gitt i gudsfrykt, skjønt lite eller intet etter reformasjonen, slik man ser av testamenter og dokumenter (på noen av disse finnes denne underskriften: Gud forderve dem ille som bryter dette) hvorav den største delen fremdeles finnes. Disse bevares med rette i takknemlighet som et ubestridelig minne om de goder man har mottatt.

Vi kjenner noen nylige eksempler på slike som vi ikke trenger nevne, og de gamle er heller ikke skjult for oss, men det ville vært for mye å nevne kun ett av disse.

For ikke å snakke om noen fra Bergens domkapittel som ved biskopens hjelp, som etter tidens last eller dygd var den mektigste i kirken, med store anstrengelser forsøkte å bli prester i denne menigheten og på andre steder i bispedømmet. Dette kom i tillegg til inntektene fra deres respektable prebender, og de oppnådde dette.

Av den grunn har disse menighetene senere i noen tid blitt kalt kannikmenigheter.

Rettighetene til prestekallet på Voss tilhørte ikke bare biskopen, men også lekfolket i menigheten.

Dette kan vi lese i de eldste pergamentbrevene om sognepresten på Voss og prestegården, nummer 1.

Dette betyr:

Den skal være sogneprest som biskopen med bøndenes tilslutning eller gode vilje innsetter osv.

Slik strakk biskopens autoritet seg, selv om den var stor, ikke lengre i styret av kirkenes og eiendommenes forvaltning enn sogneprestene og folket ville slutte seg til.

Det samme kommer klart frem av et brev som Herr Olav, den første biskop av Bergen med dette navn, ga til en av vossingene, hvor denne gis tillatelse til å bytte gården sin med en av hovedkirkens gårder.

I dette bekjenner han at han har behandlet saken med kirkevergen og sognefolkets råd:

Han legger denne konklusjonen til brevet:

på vigilien for Maria himmelfartsdag i Herrens år 1441.

Dette betyr:

Til dette brevet som ble skrevet på Vossevangen har vi som bekreftelse festet vårt eget segl med seglene til kirkevergene Anbjørn Eiriksson og Jon Sigvarsson osv.

Men vil noen tro at menigheten på den tid alltid ble spurt til råds i slike saker eller at den ville gjort noe farlig mot ham hvis han gikk frem på en annen måte?

De overga vel som oftest med klokskap alle ting i hans hånd, sett at han kunne hjelpe dem i vanskelige tider. Likevel tok mange det ille opp, og det syntes merkelig for dem at en geistlig embetsmann bosatt i byen, som hadde tilstrekkelige faste inntekter med annet som var nok til livets opphold, samtidig skulle ønske å være prest noen mil unna på landsbygden og at dette ble innrømmet ham. Dessuten satte han vikarer til dette arbeidet som sjelden oppfylte sine embetsplikter på en tilfredsstillende måte.

Biskopen mente seg å ha løst dette problemet ved å gjøre en kannik fra domkirken til sogneprest, selv om denne sjelden og knapt én gang i året kunne besøke menigheten og da med stort besvær for folket.

Han hadde ofte så stor omsorg for kirkene og prestegården at disse var i god stand og med vedlikeholdt tak.

Disse kannikene lar vi fare vekk så langt det kan unnskyldes.

Men særlig bør man merke seg Herr Eilif, erkebiskop av Nidaros, som ikke syntes at inntektene fra hele bispedømmet var tilstrekkelig for vedlikeholdet av domkirken. Derfor higet han etter de magre inntektene fra denne kirken for å gjøre sitt eget kirkegods større. Den berømte og fryktløse biskop Arne i Bergen sto mandig imot erkebiskopen og hans tilhengere, hvilket man med glede kan lese om i brevet han sendte til vossingene i 1313 på Sankt Thomas' dag.

Det skulle være strevet verdt å gjengi brevet ord for ord, både på grunn av innholdet, og fordi det er vanskelig å finne brevet. Men sett at det er langt og for det meste er skrevet på vårt gamle språk, skal jeg etter min hensikt oppgi dette i denne omgang og med andre ting overlate det til en annen anledning.

Noen ganger betales her som på andre steder i riket en gammel, alminnelig avgift til presten kalt Buset-fe, på folkemunne Puse-fe for vellydens skyld (til latter for dem som ikke kjenner opphavet), som bonden betaler når han vil ta seg kone og få seg en gård.

Dette kommer av pusa, det vil si "kone" eller "kjære", og fe som er kveg eller gods (merk at dronningen også ble kalt pusa i vårt gamle språk etter et forliksbrev mellom kong Magnus Smek og hans sønn, kong Erik av Sverige, hvor kong Magnus sier: "Vi har lagt saken de krangler om under Vår pusa Blanka og Vår elskede sønn Håkon i erkebiskopen av Lunds nærvær osv.").

La denne forminskningen være som den vil. Det som er igjen er etter mitt syn ikke lite.

I gammel tid var det ved vår kirke et nyttig bibliotek bestående av ortodokse kirkefedres skrifter og verk av andre kirkelige forfattere, blant annet Nicolaus fra Lyra, og på hvert volum var trykket med gylne bokstaver: Bok som tilhører Voss kirke.

Bøkene ble etter reformasjonen på biskopens bud bragt til Bergen, skjønt de på forgjengernes tid sto trygt på Voss. Prestene kunne ikke nekte dem dette, for dette ble helt tydelig ikke gjort for å røve bøkene fra kirken, men fordi bøkene ikke var tilgjengelige overalt, og biskopene ville ha dem for hånden når de ofte undersøkte dem.

De siste bøkene ble tatt herfra og ført til Bergen av den salige biskop Nils Paaske, før de ble oppslukt av brann på palmesøndag i 1623.

I dag står ingenting igjen utenom et tomt bokskap som noen har lovprist med disse versene:

Skap, hvorfor står du igjen her? Kanskje har du engang vært

regnet som dyrebart, slik det ser ut til for meg?

Slik er det; før denne tid var jeg nemlig full av bøker.

Nå er jeg tom. Forstå, venn, av dette tingenes omskiftelighet.

Kirken på Voss har i lang tid uten opphold livnært en klokker.

Den første jeg har funnet ut om er Sigurd klokker som var klokker i 1399. Han hadde i likhet med de fleste klokkere på stedet en veldig god håndskrift etter forskjellige dokumenters vitnesbyrd.

I den følgende tid har alle som har oppnådd denne stillingen i samsvar med kirkeretten og ikke har blitt tvunget, hvilket noen på skandaløst vis og til Guds vrede har blitt, vært egnet til oppgavene og til nytte for kirken.

Hva gjelder læren og styret av kirken hos oss kan jeg kortfattet og etter mine opplysninger ikke forklare noe bedre enn at den først i lang tid ble styrt etter britisk skikk med den ærverdige Bedas skrifter som ledestjerne.

Senere er den bremerske kirkes ordning korrekt.

De lærde brukte blant annet Guido av Monte Rocheriis håndbok, kalt "Håndbok for sogneprester", for å avgjøre saker raskt og behandlet sakene som meldte seg i sognet etter dennes angivelser.

Kort sagt: Hvilken metode og ordning de enn har brukt for å innføre og spre den saliggjørende lære hos oss, bærer vi udødelige takksigelser frem for den udødelige Gud som gjorde oss skikket til å få arvelodd blant de hellige i lyset, rev oss ut av mørkets makt og bragte oss inn i sin elskede Sønns rike.

Måtte den samme nådens Fader gi at vi etter å ha kommet frem til lyset kan gå i lys, slik at mørket ikke overvinner oss.

La det skje!

Denne hadde dessuten ofte et kirkelig embete i byen og var ikke sjelden ved biskopens side i vanskelige saker.

Det finnes kun lite informasjon om prestene som var forstandere for annekskirkene, og hvis det finnes er de ikke oppgitt med navn i gamle dokumenter som er tilgjengelige. Vi er tvunget til å forbigå dem ettersom vi ikke har oppnådd noen sikker viten om disse.

Forøvrig nevnes i disse pergamentene flere hovedprester og deres vikarer som var prester på Voss og tjente ved hovedkirken (kun få av dem som styrte ved trekirken nevnes) i tiden før og under reformasjonen. Listen lyder som følger:

Før reformasjonen.

Sira Wilialmir (jeg tror det skal leses slik), som jeg ikke vet hvor kom fra, levde i 1260 og regnes for å ha vært en av dem som med stadige bønner oppfordret kongene til å bygge en stenkirke på Vangen i trekirkens sted.

Sira Fridikker var sogneprest her i kong Magnus Smeks andre år, det vil si 1320, på den tid Peter Bonde tok sin ættegård i besittelse og var en fremstående kirkeverge her.

Hans segl hadde en oval form (slik de geistlige vanligvis hadde med unntak av seglet til et helt samfunn, mens den sivile myndighet hadde et rundt segl) med innskriften "Gudilac sigilvit", Gudleik forseglet.

Han hadde det kanskje slik i signetringen sin i stedet for "Sigillavit Gudilacus" på grunn av plassmangel.

Han ser ut til å ha dødd rett før eller under svartedauden.

På denne tid virket den kjente kirkevergen Halldor Duk som ga navn til den veldrevne gården på Kvitheim tidligere kjent som Dukartun og senere Dukstun, nå kalt Dukstad.

Denne Halldor, eller Heliodorus som mange feilaktig skriver, sies å ha vært en merkverdig mann som eide mange gårder. På ættegården Kvitheim bygde han en røykstue hvor han i stedet for mose, som var det vanlige, brukte linklede mellom tømmerstokkene i veggen. Dette var et nytt og tidligere uhørt eksempel.

På denne gården, 200 år etter at den ble bygget, levde Bergens biksop Herr Olav Torkjellson blant vossingene etter å ha forlatt Bergen. Her tok også hans liv slutt.

Halldors kone het Gudrun og ble kalt "husfrue til Dukartun i Kvitheim", hvilket på den tid var brukt som en ærestittel for kvinner.

Vikarene på Vossevangen i år 1348 og litt senere da den berømte pesten bredte om seg var Erik og Sigurd Anderssønner.

Men snart ble han i 1350, kort tid før Olsok, utnevnt til sogneprest på Vangen under kong Håkon Magnusson som i sitt ellevte regjeringsår, 1354, ga ham et kongebrev til forsvar for kirkegodset i området mot ondsinnede mennesker. Han var nylig kommet til stedet, og svartedauden hadde fjernet mange av dets gamle innbyggere, slik at nye kom til som ikke kjente prestens eller prestegårdens rettigheter. Ved et klokt råd undersøkte han hvilke åkrer, enger og grensemerker som tilhørte prestegården og fikk stadfestet dette for å unngå problemer i fremtiden.

Det må legges til vedrørende dette at ingen turde å gå i strid med ham etter at han var utstyrt med et kongebrev. Ingen lot oppføre noen bygning eller stall på prestegårdens eiendom uten hans tillatelse, med mindre man i rimelige tilfeller fikk tillatelse etter å ha betalt en avgift.

Dette og andre privilegier gitt av de allernådigste konger må ha vært rettsgrunnlaget for dommerne som for omkring 60 år siden felte en dom som finnes blant dokumentene på prestengården. Denne lyder slik:

Hvis de ofte nevnte bygninger ikke fjernes innen fjorten dager, skal de ødelegges og én del tilfelle kongens kasse og den andre delen sognepresten som grunneier.

Man vil ikke uten grunn tilføye det som en av de senere tiders sogneprester har skrevet på et annet sted:

Det er viktig å se til at ingen høker eller annen omstreifer av samme slag, ikke engang klokkeren (som nådig er tildelt en egen bolig), under noen omstendigheter får bygge et hus på Vangen ved prestegården eller kirken for at man skal tjene litt penger. Dette har skjedd før.

Erfaringen har lært oss at disse små husene ofte blir gjort til kroer, salgsboder og det som verre er, til de svakes skade og prestens bry.

Dette var hans ord.

Det samme ondet har den mildeste kongelige Majestet Kristian 4. av ærerikt minne allerede sett og med alvor forbudt.

Sira Arne Askjellsson var prest i 1379 og i det tredje året av kong Olav av Norge og Danmarks regjering, 1382.

Han sies å ha vært den første sognepresten som også ble prost, men hans embetsdistrikt nevnes ikke.

Dette gjør også Sira Vinaldr Henrikson, den tids prost ved Apostelkirken i Bergen (et viktig embete, om hvilket annetsteds) og senere kongens kansler, klart i et brev som han sendte fra Voss til biskopen i Bergen etter å ha reist dit i biskopens sted. Han skriver blant annet:

Dette betyr:

Jeg, Vinaldr Henrikson, domprost ved Apostelkirken i Bergen, hilser sin ærverdige Herre og åndelige Far, Herr Jacob ved Guds nåde Bergens biskop, med Gud og med min tjenstvillighet.

Jeg gjør Dem viss om at jeg på tirsdagen før imbresøndagen i 1379 var i prestestuen på Voss i tjeneste for og med fullmakter fra din prost Arne som tok seg av andre kirkelige anliggender.

Herr Niculas Sigvatsson var korsbroder ved Kristkirken i Bergen ifølge et gammelt pergament og prest på Voss i 1400.

Sira Haqvon var prest i 1423. Det skrives at han på egen bekostning bygget en ny prestestue og andre bygninger på Vossevangen slik hans forgjengere Herr Arne og Herr Niculas hadde sett for seg.

Forøvrig lot han en rekke malte bilder restaurere som tidligere preget spisesalen på prestegården på Voss. Den ble før kalt herre- eller biskopsloftet, men hvis den brukes, kalles den i dag audienssalen.

Og nordmennenes folk og navn var ikke ukjent på de stedene før i tiden. Etterfølgerne var kjent under tittelen Herre med samme betydning som forrige tittel. Denne hadde tidligere kun blitt brukt av myndighetspersoner og fremstående menn.

Det er forunderlig hvor mye det norske språket fra og med den tid nærmet seg det danske som omsider fikk fullt herredømme; mer om dette på et annet sted.

Herr Niculas Pedersen var prest i 1430 og senere i 1445, men ikke alene i de siste fem årene sine.

Han var så vidt jeg forstår den første sognepresten på Voss som brukte den nye ærestittelen Kannik (slik som hans øvrige etterfølgere frem til reformasjonen).

Hans forgjengere som var dyktigere i arbeidet hadde imidlertid nøyd seg med å bli kalt brødre eller medbrødre.

I mellomtiden hadde han som vikarer (som liknet sin herre) Henrik Lyder, som kalte seg leieprest, og Jacob Stigeson som var medtjener i året 1445.

På denne prestens tid levde blant oss en Magnus Hogenskjold fra Eide. Han var gavmild mot kirken på sitt fødested, og hans forfedre tjente kong Håkon den store og hans etterfølgere med stor fortjeneste.

Jeg lar det forbli uavgjort om denne var i slekt med den Peter Hogenskjold som falt i et slag under kong Erik av Pommern.

Herr Sune Erikson var sogneprest på Voss og kannik i Bergen og tjenestegjorde på Voss fra og med 1440, men de første fem årene sammen med sin forgjenger. Han levde fremdeles i 1458.

Herr Ivar Ormson, prest på Voss og kannik i Bergen, tjente her i år 1484, likeledes i 1496. Jeg vet ikke i hvor lang tid han senere var prest på Voss.

Han var tilsynelatende av adelig herkomst, men jeg tør ikke fastslå at han kom fra Voss.

Det er sikkert at hans søster Ingerid Ormsdatter bodde på en av de beste gårdene på Voss, kalt Lødve, i 1537. Hun eide denne og mange andre gårder på stedet, og med sin datter Fru Gyrid kalles hun i gamle pergamenter "odels- og adelsbåren kvinne".

Herr Ivar hadde også en sønn. Han var ikke adelig, men godt utdannet, kaltes Herr Orm og var, hvis jeg ikke tar feil, den samme som annetsteds kalles for kannik i Stavanger.

Herr Olaus Torkjellson var født inn i en adelig familie og ble sokneprest på Voss og kannik i Bergen. På Voss var han forstander i 1511 og videre, frem til han ble utnevnt til biskop av Bergen i 1523.

Selv etter at han i lang tid hadde båret bispekåpen, levde han til sin dødsdag på Voss, skjønt ikke på prestegården, men på en annen gård kalt Dukstad som tidligere er omtalt.

Andre må vite hvorfor det ble slik. Jeg tviler dog på at han, slik noen påstår, ville fått mye hjelp til å forsvare seg av vossingene hvis det var det han trengte. Hvordan skulle det da stått til med hans troskap til kong Fredrik av ærerikt minne som av en annen prises høyt?

Jeg skal ikke dømme om hans lærdom eller hans liv. Kanskje har noen allerede skrevet om dette eller kommer til å forsøke å skildre ham i fremtiden.

Ellers er det jeg har observert i brevene skrevet med hans hånd egnet til å vekke latter, for eksempel:

Da han var sogneprest på Voss og kannik i Bergen, sendte han i brev og liknende "GUD og sin hilsen".

Men da han i 1519 foruten sogneprest på Voss også ble domherre i Bergen, sendte han vennlig hilsen med "GUD og Jomfru Maria". Omsider, i 1523 og senere, sendte han som biskop hilsen med "GUD og Sankta Sunniva".

Dette er tilstrekkelig til å fremkalle latter i denne omgang.

Blant hans gamle daglige opptegnelser finnes blant annet dette:

I år 1521, på tirsdag i oktaven for Kristi himmelfart, dagen etter festen for Sankt Marcellinus og Petrus, døde min herre biskop Anders, Gud miskunne seg over hans sjel; og han ga hver kannik en gullmynt, kalt rose-nobel, i sitt testament.

Til slutt endte Herr Olav livet på den nevnte gård Dukstad i 1533.

Han ble gravlagt i hovedkirken på søndagen etter treenighetssøndagen, og en viss person skrev følgende på gravstenen:

Her hviler Olav Torkjellson som engang var prest på landet og biskop i byen.

Det finnes noen som roser ham, og det er ikke mangel på dem som laster ham, men Kristus skal snart stilne striden på begge sider.

"Du har nært ditt folk med englenes føde og gitt dem brød fra himmelen." Kirken mottok også en kalk av sølv laget med stor kunstferdighet som blant annet har denne innskriften ved den nederste delen som også er på latin:

Jeg Broder Niculas Johansen har laget denne kalken i Herrens år 1501 på Sankt Jørgens dag.

Tallet MVX er enten en gåte eller en feil.

De øvrige innskrifter eksisterer også i dag, men er utslitte etter lang tids bruk. Ikke desto mindre er de et klart vitnesbyrd om kirkens tidligere utsmykning.

Om kapellanene som tjente under den nevnte Herr Olav og hans forgjengere har jeg ikke funnet noen informasjon.

UNDER OG ETTER REFORMASJONEN.

Herr Nikolaus Henriksen Hess, som kaltes slik etter sitt berømte tyske fedreland Hessen, kom ung, men med god utdannelse til våre kyster. Han var merkverdig klok og ble ikke bare opptatt blant de geistlige i byen, men også etter hvert gjort til kannik og vossingenes sogneprest rundt 1523.

Denne Hess var lærd i rettsvitenskap og i den rene lære og ble sendt to ganger til Danmark med ekstraordinære oppgaver.

Først i juni 1534, da Herr Olav Torkjellson nylig var død, ble han sendt for å bringe biskopens testamente til kongen etter tidens skikk. Han var tilsluttet følget til den djerve Herr Eske Bille, men på veien ble de fanget og ført til Lübeck. I november samme år ble han sluppet løs derfra med den samme sjenerøse følgesvenn.

Han dro for annen gang i 1555 rundt allehelgensdag til Kjøbenhavn på oppdrag for Herr Magister Gjeble som på grunn av dårlig helse ydmykt ville nedlegge sitt biskoppelige embete foran kongen.

I 1556 kom han tilbake på skjærtorsdag med en kongelig forordning om at Herr Magister Gjeble ikke kunne fratre som biskop så lenge han var i live osv., og da ble han enstemmig utnevnt til hjelpebiskop og besøkte kirkene i biskopens sted, før biskopen døde 9. mars 1557.

For den salige Herr Doktor Peder Palladius var han sjeldent kjær, som man kan se av at han varmt anbefalte Hess og en annen kannik med godt rykte som var medlem av domkapittelet til den nye biskopen, Herr Jens Schjelderup.

Det originale brevet skrevet med den avdøde Herr Paladius' egne hender er i mitt eie og oppbevares med omhu.

sønnen Johannes Ness som senere ble prest og den første eller andre reformerte presten ved Lindås kirke i Nordhordland; og datteren Ingeborg som giftet seg med farens kapellan og etterfølger som sogneprest, Johannes Sørensen.

Han hadde uavbrutt sitt bosted her ved hovedkirken slik som alle hans etterfølgere til denne dag, bortsett fra Herr Erik som var rektor ved skolen i Bergen.

Så lenge han levde var han velstående (ved kongens særlige nåde), fordi han foruten jordegodset til prestegården i Voss også fikk Trinitatis prebende som nå med annet tilhører biskopen.

Han var emeritus i noen år og døde 10. august 1570.

Herr Johannes Sørensen fra Jylland i Danmark var sin forgjengers kapellan i seksten år og ble presteviet av Herr Magister Gjeble Pederssøn, den velkjente første evangeliske biskop i Bergen.

Av den andre biskopen, Herr Doktor Jens Schjelderup, ble han uten tvil gjort til den første prost i Voss og Hardanger etter reformasjonen.

Han tok sin forgjengers datter Ingeborg til kone og fikk med henne mange barn, blant annet Herr Henrik som var kapellan i menigheten en tid;

Den nevnte Herr Johannes Sørensen var en mann utstyrt med betydelige åndsevner og legemlig styrke. Han var med sin forgjenger og svigerfar en ivrig reformator av Voss menighet, og vossingene roser vidløftig og med alvor begges arbeid i kallsbrevet som de ga til Herr Sørensen. Det ville her tatt for mye plass å beskrive dette videre.

Han døde i Herren i 1590.

Jeg klarer ikke å finne noen kapellaner fra hans tid bortsett fra jyden Peder Hundstrup som var kapellan i 1571.

Herr Erik Olsen fra Sogn var prest samtidig som han var rektor for skolen i Bergen.

Det kunne vært passende å skrive noe om ham, men vi unnlater dette med vitende og vilje.

Hans munnhell var dette: Du skal tro en bonde når det vokser hår i hans hånd.

Vi kan vel tro på ham, for han var sønn av en bonde.

Han døde i 1594.

I løpet av sin korte tid hadde han noen kapellaner som jeg av samme grunn vil tie om.

Herr Matteus Jensen fra Voss ville vossingene gjerne ha til prest da de ble påtvunget Herr Erik Olsen, men da dette ikke skjedde, fikk de ham senere ved Guds nåde kalt og håpet han ville komme.

Dette fikk et heldig utfall, for etter noen få uker hilste han igjen sin fødebyd og fikk med andres hjelp bekreftet sitt lovlige kall til sogneprest her. I 24 år styrte han like fromt som klokt ved kirken på Voss.

Han giftet seg to ganger; først med Margrete fra Rostock, en from og blyg kvinne, og etter sørgmodigst å ha mistet henne, tok han Inger Magnusdatter, enken etter Bergens offentlige skriver Sakarja Pålsen, til kone.

Han sovnet inn i Herren i 1618.

Hans kapellaner var blant annet Herr Henrik, hans bror og senere sogneprest til Vikør i Hardanger;

Herr Peder Johannessen fra Fyn som var kapellan i år 1613 og døde i 1615; og Herr Olav Johannessen fra Skåne som tok over i oktober samme år og året etter ble sogneprest til Aurland i Sogn.

Magister Anders Andersen Buck, født 9. august 1589 i Kolding på Jylland av høytstående foreldre.

Hans far var den ærverdige og berømte Herr Magister Anders Mikkelsen Buck, senere pliktoppfyllende biskop i Bergen, og hans mor var den fromme frue Bodil Andersdatter.

Først ble han kalt til sogneprest i Hammer i Nordhordland 20. august 1615 og, fordi biskopen i Bergen var død 4. august, ordinert til prest i Stavanger domkirke 13. september av den høyærverdige biskop Herr Magister Laurentius Scavenius.

Men i 1618 ble han 12. april valgt til sogneprest av vossingene og ved utgangen av 1619 også gjort til prost i Voss og Hardanger.

Sjelen ga han omsider tilbake til Frelseren 28. juni 1623 i sitt 34. år.

Noen år tidligere hadde han i 1616, andre søndag etter påske, etter Guds forsyn giftet seg med den skjønne, fromme og dydige Kristense, elsket datter av den kloke Matteus Jørgensen, tidligere fogd for Halsenø, Hardanger, Jæren og Dalene, og den fromme og dydige mor Margreta Mikkelsdatter. Hun fødte fire barn; den førstefødte Anders som dro til de saliges boliger før moren døde og tre andre barn, hvorav én het Anders og senere ble kappelen i Strandebarm i Sundhordland. Ved en tidlig død ble han befridd fra alle varige lidelser.

Datteren Margreta var en elsket kone av den rådsnare Hermann Garmann som var den første rådsherre blant borgerne i Bergen. Om natten 24. september 1669 omkom hun til stor sorg med sin sønn Vilhelm og tjenestejenta Christina Jonsdatter på sjøen ved et nes utenfor Lista. Likene deres ble funnet, og 10. november ble hun på verdig vis gravlagt i Bergens domkirke, hvilket vekket manges kondolanse og sorg. På den tid uttrykte jeg sorgen ved hjelp av min lille forstand i disse versene over den avdøde:

Hvis jeg skal si noe verdig om deg, søster, hva, hvilket slags og hvor mye?

Men din bitre død har nedslått mitt sinn.

Fordi jeg slik forhindres, lar jeg kun dette strømme ut:

Måtte jorden være lett for deg, selv om bølgen var tung!

En annen datter var Katarina som giftet seg med den ærverdige og lærde Herr Elias Andersen, den trofaste sogneprest til Skånevik og Sundhordlands årvåkne prost. Hun døde salig i Herren 9. april 1643.

Dessuten (etter beretning fra den nevnte biskop av Stavanger i ordinasjonsbrevet) var Anders Buck lærd og studerte både hjemme og i utlandet i Tyskland, Italia, Frankrike og Storbritannia. Slik ble han ualminnelig godt skikket til å gjøre nytte for seg i de embetene han senere bekledte.

Utenfor arbeidstiden som sogneprest oversatte han dessuten en teologisk manual skrevet av Doktor Johannes Georg Sigwart, professor og prest i Tübingen, fra tysk til dansk. I denne forklares alle den kristne læres hovedsetninger ved spørsmål og svar grundig med utgangspunkt i Guds ord. Boken er senere trykket i Kjøbenhavn og har sin egen nytte.

Men jeg må si det som det er: Enten må vranglæren om utvelgelsen i syvende artikkel i det annet kapittel på side 271 helt utelates, eller dette må leses med en klype salt osv.

Til Bucks minne laget etterfølgeren et epitaphium i hovedkirkens kor med denne innskriften:

Buck som her forkynte evangeliet

Hviler etter en lykkelig død i denne graven:

Selv om den tidlige skjebne tok ham vekk herfra

Mangler ikke Anders det bestandige lys.

Herr Henrik Gjertsen Miltzow ble født 20. oktober 1599 i Bergen i en gammel og ærverdig familie.

Hans far var Gjert Klaussen Miltzow, borger av Bergen, og hans mor var den hederlige Margreta Iversdatter Mørck.

Hans farfar var Klaus Henriksen Miltzow, kjøpmann og kongelig byfogd i Bergen.

Hans farmor var Anna, en kjær datter av den forstandige Adrian Botker. Han var borgermester i Nidaros i over 70 år og døde i en alder av 120 år, etter at han hadde fått atten sønner og seks døtre. Av disse inngikk atten sønner og fire døtre respektable giftermål og fikk sønner og døtre.

Slik ble han født av fornemme foreldre, og etter å ha blitt innpodet i Kristus ved dåpen, ble han med alderen innenfor hjemmets vegger innført i den frelsende lære, de frie kunster og i språkene.

Om dette kan man få høre i vitnemålet som den ærverdige Doktor Ole Worm av salig minne ga den nå avdøde Miltzow:

Han var slik at inspektørene ikke fryktet å tildele ham ledelsen ved Regensens kommunitet, hvilken han skjøttet med omhu inntil han dro vekk i fjor.

31. august 1623, på den 12. søndagen etter treenighetssøndagen (på den samme holdt han 43 år senere sin siste preken for menigheten), ble han her i Voss kirke blant tre konkurrenter valgt til sogneprest i stedet til den avdøde Buck.

I mai 1642 ble han prost for Voss og Hardanger.

Han giftet seg to ganger.

Den første konen var forgjengeren Bucks enke, den hederlige Kristense Madsdatter, som i løpet av 27 års fruktbart ekteskap ga ham 6 sønner og en datter, Margreta. Fire av sønnene er i de himmelske boliger med foreldrene, mens datteren giftet seg med den ærverdige Magister Otto Schröder, prest og kannik ved Nykirken i Bergen, før hun også døde.

Den andre konen var den fromme Kristina, elsket datter av den vise Jakob Jørgensen, lagmann i Bergen og ved Gulating, og enke etter den edle Lars Andersen, fogd på Voss.

I november 1645 ble de pålagt å dra på vegne av geistligheten i Bergen bispedømme til herredagen som hans eksellense stattholder Hannibal Sehestad hadde bestemt skulle avholdes på Akershus, osv.

Vellyket var han også i utførelsen av denne oppgaven.

Ellers var han som sogneprest drevet av en brennende iver for Guds ord og ære samt sognefolkets frelse. I hele sitt liv søkte han bestandig dette og bar tilbakegang og hindringer som stadig gikk imot ham med beherskelse. Han tenkte heller i sitt indre på den hellige forfatterens ord: "Jeg går frem med Herrens styrke", og lot seg ikke hindre i sitt virke.

I dagliglivet var han av vesen ærlig og vennlig, uten at han gjorde seg til eller lot seg fornærme. De som kjente ham kunne vitne om dette.

Hvor mye bry hovedkirken ga ham, da den på mange steder truet med å falle sammen, vil den samme struktur i dag og senere kunne fremvise hvis den ikke forsømmes.

Han bygget for mange år siden som den første et sykehjem på Voss med egne midler, og ved slutten av livet så han at ikke alt ved sykehjemmet var så slitesterkt som han ønsket. Fra resten av sine midler sørget han for å oppføre en ny spisestue og fikk restaurert det øvrige etter behov. Annet som han ga penger til er tilstrekkelig gjort rede for i hans testamente (som mannens ydmykhet og vår hensikt ikke lar oss fortelle mer om her).

Andre får bedømme hvordan hans arvinger fulgte disse bestemmelsene og hvilken virkning det ga med Guds hjelp.

Han var for sine barn og resten av sin familie en dyktig forelder og utrettelig hjelper så lenge han levde.

Liket ble gravlagt ved siden av hans salige forgjenger, hans kone og hans barn i koret i Vangskirken.

Liktalen ble etter den avdødes ønske holdt etter salme 42, 2. og 3. vers av Bergens årvåkne biskop Herr Doktor Niels Enevoldsen Randulff. Sønnen og etterfølgeren Gjert Miltzow skrev denne gravskriften:

Gravskrift.

Gjert Henriksen gravlegges her etter å ha møtt sin skjebne,

For ham var livet Kristus, men hans fromme ønske og vinning å dø.

En sann etterkommer av den milzovianske slekt: hvis det noen gang

Var en prest på Voss, var det han.

Hans kapellaner var følgende ærverdige herrer:

Herr Peder Rasmussen fra Sjælland i Danmark var kapellan i 1637, men kaltes i 1638 til sogneprest til Fjelberg i Sunnhordland.

Herr Kasper Jensen fra Sjælland i Danmark var kapellan fra 1642 til 1648, da han ble prest ved sykehuset i Bergen.

Magister Otto Schröder var kapellan fra 16. november 1648 til 30. oktober 1657, da han ble kalt til sogneprest ved Nykirken i Bergen.

Gjert Henriksen Miltzow var kapellan fra 1658 og i åtte år senere.

Herr Kristiern Nikolaisen fra Bergen var kapellan fra 1661 og arbeider fremdeles i 1678 med flid.

Etter at han uten å forsømme seg ved offentlig og privat undervisning hadde gått lærdommens vei, ble han 23. desember 1648 innskrevet blant de studerende ved Kjøbenhavns universitet av rektoren, Hans eksellense Herr Doktor Ole Worm, og dekanen ved det filosofiske fakultet, Magister Jakob Finck.

Som privatpreseptor og veileder for studiene ved samme universitet valgte han Magister Søren Pedersen Kalundborg, professor i praktisk filosofi og offentlig embetsmann.

30. juli 1657 ble han av dekanen Magister Peter Spormand kreert til magister i de frie kunster og i filosofi.

Etter å ha levd et akademisk liv i ti år, til dels ved det nevnte akademi og til dels ved andre kjente universiteter i Belgia, Prøyssen og Tyskland, ble han i 1658 av sin far kalt til å være kapellan ved fødestedets kirke.

Men i 1666, etter å ha vært kapellan i åtte år etter Guds forsyn og kongens nåde, ble han etter farens død sogneprest. I 1669 ble han prost for Voss og Hardanger.

I 1668 ble han 21. februar forlovet med Susanna Skjelderup, datter av Herr Magister biskop av Bergen Jens Skjelderup, barnebarn av Doktor Ole Worm og oldebarn av Doktor Thomas Fincke. De giftet seg i Bergen 7. juni.

Forøvrig må presten på Voss ofte ta fatt på landeveien, selv om veiene på Voss er svært tunge å ferdes på og derfor ikke ble brukt av kongene før i tiden. Ofte slites presten så ille ut ved dette at hans kropp knapt ser ut til å henge sammen ved hjemkomsten. Han er langt ifra å svinne bort i latskap, for han kommer nesten ikke til kreftene etter flere dagers hvile.

Han har allerede utgitt både et og annet litterært verk, og tiden vil vise om de øvrige er verdige til å se dagens lys og bli lest. Det er ikke vår oppgave her å bedømme dette.

Prestekrønikens siste del om kirker og sogneprester i Hardanger.

Hardanger fikk ikke senere enn de tilgrensende områder kirker og prester, hvilket tydelig bevises av kulturminner eller tekster på gravstener som er funnet på stedet og opplest for meg. Disse skal beskrives litt senere. Sogneprest i Undal Herr Peder Claussøn forklarer stedsnavnets opphav i Norges Beskrivelse, side 71. Men skulle noen spørre hva stedet tidligere ble kalt, har jeg ikke et klart svar. Hvis det er tillatt å gjette, ville jeg sagt at det liknet opphavet til folkets navn: Horda-angre eller et annet liknende navn av Hordar, et av de eldste folkene i Norge. Deres bosted kaltes før Horda-fylke, og mesteparten av dette området består av Hardanger og Voss. Jeg mistenker at ordet Horda er et meget gammelt navn og like gammelt som folket selv. Det er kanskje av skytisk opphav. Angre er et område i Granvin kirkesogn i det innerste Hardanger som på noen steder er farlig å ferdes i. "Jødru eller Jødruklifvi er liggr i Grønvinar Kirkiu Sokn i Angre i Hardanger" leses i 2 skinnbrev fra det 27. år av kong Magnus Smeks styre. Navnet kan også komme av Vangr ved aferese. Dette beskriver et flatt sted som passer til jordbruk eller handel. Men dette er sagt i forbigående.

Dessuten fantes det flere kirker og hellige steder enn i moderne tid. Både gamle skinnbrev og ruinene etter ødelagte bygninger synliggjør at man på hvert sted hadde en egen prest etter tidens skikk.

Men sannelig, etter at de kristne styresmakter forsto dette bedre, bedømte de riktig at dette ikke var til det kristne sammfunns beste. Kirkens inntekter var ikke store nok til å holde vedlike så mange kirker og gi tilstrekkelig lønn etter antallet prester. Man kunne klare seg med færre kirker og prester etter at en bedre kirkeordning ble innført.

Myndighetene gikk med klokskap og som en nødvendighet i gang med å opprette en annerledes og best mulig ordning, osv.

Men (for at jeg skal nærme meg mitt formål) jeg skal her etter evne kun nevne de kirker som i dag er i bruk og hvem som er sogneprester ved disse, enten jeg selv kjenner til dem eller har fått vite om dem gjennom venner.

I Hardanger var det så langt området før strakk seg og fremdeles i dag ni kirker. Disse er med sine respektive sogneprester før, under og etter reformasjonen følgende:

1. Jondal.

I gamle pergamenter kalles stedet Jondal og Onadal.

Denne kirken er av tre og har så lave inntekter at den ikke kan opprettholdes uten hjelp fra andre steder. Men sogneprestens inntekter er slik at den ikke bør regnes som en dårlig annekskirke.

Jeg finner det ikke nødvendig å nevne alle sogneprestene som tjente her, fordi sognet ble overdratt til sognepresten i Strandebarm i Sunnhordland etter reformasjonen. Det er ikke min plikt å dømme om dette var riktig eller galt, og dette er heller ikke stedet for slikt. Jeg vet kun at det en gang var annerledes, og kanskje vil noen en dag se sannheten og spørre: Hvordan kan dere holde fast ved dette?

Men vi må nå vende oss mot den nærmeste menighet i Hardanger, som er:

2. Vikør.

På tross av at det trolig ved denne kirken over lang tid var mange prester, har jeg likevel funnet få av dem som tjente før reformasjonen. Den som har sikker viten om flere av disse eller prester ved andre kirker i prostiet kan legge dem til. Han vil fortjene ros for dette, i likhet med han som flittig og med strev utarbeidet og gjorde større det første ufullkomne verket om dette emnet. Navnene på prestene er følgende:

Sira Ronolfr var sogneprest i Vikør i år 1222.

Sira Nikulas år 1234.

Sira Halvarder år 1329.

Sira Hallstein 1338.

Sira Vittkind Ivarson år 1440.

3. Øystese.

Her ligger ved nordsiden av kirkegården to gamle gravstener av samme materiale. Disse er ikke særlig slitesterke og av mørkeblå farge, like i formen, nemlig litt opphøyde i midten og liknende lokket på en gravkiste eller taket på et lite hus. Innskriften, som på begge noen steder er fortært og ødelagt, består av tre små linjer; én på hver side og én på midten av oversiden. Bokstavenes endelser kan ikke sees på noen av disse, og stenene er kun satt opp til pynt.

Innskriften, bokstavene og formene på de to gravstenene ser ikke ut til å ha vært i allminnelig bruk før år 1400 e. kr.

Begge gravsteners innskrifter, merker og titler oppgis slik ved hjelp av bokstavene som brukes i dag:

På den første:

Her hviler Torstein Sverkerson.... Hans minnedag er rundt festen for Sankt Andreas.

På den siste:

Her hviler Kasper Kalfson... Hans minnedag er rundt festen for Sankt Gregor.

Det står ikke klart for meg hvem disse to personene var, men det er utvilsomt at de hadde en viss berømmelse, verdighet og ære.

Etter at folket som kjent ble kristnet gravla man vanligvis de døde i kirker og på kirkegården. Likevel skjedde dette mens man la vekt på å skille mellom hver enkelt med utgangspunkt i stand, rang og fortjenester.

Noen, for eksempel den laveste klasse, ble gravlagt på vanlig, ydmyk måte uten pomp og prakt (kanskje med rette) med hensyn til gravstener, kister, likkleder og annet.

Andre som kom fra en gammel slekt, var rike eller hadde autoritet, fortjenester eller ære ble på den annen side gravlagt etter tidens (for ikke å si verdslig) skikk. De bar likskjorter av lin innbrodert med gull.

Fra min barndom husker jeg å ha sett at graver i koret ved hovedkirken på Vossevangen ble åpnet og at det ble oppgravd deler av et stykke silketøy prydet med gull og sølv på en kunstferdig måte. Dette trodde man var fragmenter av bispedrakten til Herr Olav Torkjellson, biskop av Bergen, som på samme sted ble gravlagt med prakt.

Andre ble gravlagt i kister av sten som var uthugget etter kroppens størrelse.

Noen ønsket å bli kledt i munkedrakten til ordenssamfunnet de hadde viet seg til og legges under jorden, slik at de kunne hvile i fred. Jeg skal i stillhet forbigå hvorvidt denne helligheten, hvis den behager Gud, er himmelen verdig. I stedet skal jeg kortfattet si noe om gravstenene.

Disse var forskjellige med hensyn til materie, farge og form.

Noen sto oppreist, med den ene halvparten over bakken og den andre halvparten nedgravd i jorden. De var også av ulik lengde, bredde og tykkelse.

De var for det meste runde på den øvre delen, og under denne sirkelen var det på den ene siden innhugget et kors, på den andre siden ingenting og på toppen av stenen en gravskrift.

Noen gravstener var rette og rektangulære, andre var litt avlange og ikke helt runde eller ovale i formen, men ikke desto mindre av passende lengde, bredde og tykkelse for graven de tilhørte.

Formen på noen av dem liknet en hvelvet kiste eller en bue som var hvelvet i midten. Dette var en oppfinnelse fra en senere tid i likhet med gravstenene hvor årstallene for fødsel og død er innhugget; de finnes sjelden å være gamle.

Til slutt var noen graver dekorert med tre stener: en som nesten dekket hele graven og to mindre stener hvorav den ene ved hodet og den andre ved foten. Innskriften var på den midterste stenen, som var den viktigste.

Dette er nok sagt her og nå om det som har å gjøre med mitt anliggende i dette verket.

Blant sogneprestene ved denne menigheten før reformasjonen treffer vi følgende:

Sira Fjallar år 1222.

Sira Jon Sveinsson som dro herfra til et annet sted i år 1328.

Sira Erlender i år 1329 på torsdagen etter Sankt Ambrosius' dag.

Om ham kan man lese i nummer 97 av Bergens kapitelsbok som kalles Kalvskinnet på folkespråket.

Disse to kirkene som ikke tidligere er nevnt er laget av tre og har en middelmådig inntekt, hvorav kirken på Vikør er hovedkirke.

De andre sogneprestene til disse kirkene telles opp slik:

Under og etter reformasjonen.

Herr Lavrans N.

Herr Mikkel Nilsen som var prest i over 46 år frem til 1598 og senere bodde på gården Lesse i noen år som emeritus.

Herr Johannes Galtung, som var født i en adelsslekt, var sogneprest i Vikør i tre år og døde i 1601.

Grunnen til dette byttet var kanskje at Jondals anneks, et av de beste i Hardanger med tanke på inntekt, ble tatt fra ham i strid med hans egen mening. Andre ville ha det samme annekset, og jeg mener det er sagt at dette var grunnen.

Ellers vet jeg sikkert at Foss var en lærd mann og at han av sin medtjener ble forfremmet til sogneprest ved Korskirken kort tid senere.

Han døde i Bergen, hvor det finnes et epitaphium over ham fra 1615.

Herr Henrik Johannessen fra Voss i 1608, som i fastetiden ble kalt fra diakonatet på Voss til sogneprest i Vikør, men i 1609 dro til den seirende kirke i himmelen rundt pinsetider.

Herr Bjørn Koch som giftet seg med enken etter forgjengeren, Lucretia, datter av Herr Bartold som var sogneprest på Hamar. Da han hadde arbeidet her i noen år, søkte han kapellaniet ved domkirken i Bergen og fikk dette.

Jeg vet ikke om han frasa seg embetet som sogneprest av samme grunn som sin forgjenger. Uansett byttet han livet med døden i Bergen i 1618, på den tiden pesten herjet der.

Det er kjent for alle på dette stedet at kirken på Vikør lenge etter denne mannens død har vært lite heldig med sine sogneprester.

Fra omtrent 1616 til 1625 var det intet mindre enn fire forskjellige prester, nemlig:

Herr Mons Abelsen; Herr Samuel Eliassen; Herr Henrik Albertsen Graff i 1622 og 1623; og Herr Jakob.

Herr Torlak Olavsen fra stavangertraktene, hvor han var kapellan i noen år, kom hit som sogneprest i 1625 og var en mann kjent for fromhet og ærlighet. Han styrte flere ganger klokt som prost for Hardanger.

Han døde i Herren 11. mars 1654.

Vi gratulerte ham med den evige saligheten i dette verset:

Salig er endelig Torlak fridd

Fra dette skjøre kjød: du forlater støvet, men bor blant stjernene.

Herr Johannes Johannessen fra Bergen, sogneprest fra og med 2. søndag etter påske 9. april 1645 til 5. september 1666, da han døde av en alvorlig sykdom.

Herr Elias Hermansen fra Bergen som i 1666 på 15. søndag etter treenighetssøndagen ved den nådige kongelige Majestets forordning ble sogneprest og innsatt ved Herr Henrik Miltzow, sogneprest til Voss og prost i Hardanger.

4. Odda.

Kirken er laget av sten, men er liten og har små inntekter.

Utenfor den vestre kirkedøren var det på kirkegården satt opp en gravsten som var grov i utseendet og hadde en gammel innskrift. Fargen var blå som havet og materialet ikke særlig slitesterkt.

Gravstenen er like tykk som lengden på en håndflate, bredden er én og en halv fot minus én fingerbredde og lengden er like lang som en sjællandsk alen.

Dette er det eldste kulturminnet som hittil er funnet i Hardanger. Jeg fryktet at den i likhet med de fleste andre kulturminner var truet med ødeleggelse etter å ha stått på samme sted i lang tid. I forbindelse med en embetsreise fikk jeg nylig bedt om at den for å bevares for fremtiden skulle settes på et lite og passende sted inne i kirken som den eneste gjenværende gravstenen i sitt slag og verdt å holde i ære.

Jeg har blitt fortalt at det for ikke lenge siden på denne kirkegården var en gravsten som var flat i formen, hvilken jeg med iherdige forsøk og undersøkelser ikke har klart å finne. Grunnen er at den har blitt fraktet annetsteds, er ødelagt, knust eller av en annen grunn ikke lar seg finne.

Den ovenfor nevnte gravstenen har følgende innskrift som er skrevet med runer:

Det finnes noen feil i denne innskriften som skyldes mangel på ferdighet i utarbeidelsen, men slike som er kjente for dem som er bevandret i denne typen skrift og ikke trenger å forklares videre her. Innskriften leses riktig slik:

Det blir kanskje for vanskelig å undersøke hva de to bokstavene som står etter korstegnet skal bety.

Ingen feil har blitt oppdaget i denne innskriften. Jeg venter imidlertid spent på å få vite innskriftens rette fortolkning.

Hvem denne Inbeborg var har jeg til denne dag ikke på noe sted funnet ut, hverken ved lesning eller ved å lytte til andres mening. Men det var utvilsomt en kvinne som hadde store fortjenester ved denne kirken, ettersom man risset inn gravskriften med så stor omhu og deretter feiret henne hvert år. Gravskriften er et nesten ufeilbarlig kjennetegn på alle som man holdt en årlig minnedag for.

Det er sikkert at ikke bare de første lærde kristne blant oss ville gjøre vanlige folk og deres høvdinger mer villige til å motta kristendommen ved å sørge for å dekorere deres gravstener og gi dem innskrifter. Senere ville de fleste blant folket og ledende menn av forskjellige grunner også i denne sak hevde seg overfor andre.

Det står mer om dette på et annet sted.

Blant stedets sogneprester før reformasjonen stiller seg til skue:

Sira Erlend levde i det fjortende året av Magnus Smeks styre, hvilket svarer til Herrens år 1332.

5. Ullensvang.

Dette er en stor og elegant stenkirke.

I denne bygden finnes tre gamle gravstener.

Det finnes en vanlig sten i koret som har innrisset et bilde av en mann i geistlige klær som holder en kalk i den ene hånden og har to utstrakte fingre på den andre hånden. Innskriften er munkeskrift på latin som i dag er i vanlig bruk i Belgia, men teksten er på mange steder slitt og ufullstendig: Gunnar Olavsen dør... Be for ham. Herrens år 1380.

De to andre gravstenene i marmor står overfor hverandre i kirkens nedre del ved døren og er eldre enn den første.

Bokstavene på begge stenene er unike; de er ikke runer og heller ikke latinske bokstaver, men en blanding av begge og etter min mening fra omkring det 13. århundre.

Den ene har et bilde av en ridder i full rustning, som det fortelles mye om, og sies å ha vært oppsatt i Opedal kirke.

Opedal er en kjent gård som ligger like ved Ullensvang kirke og var kanskje blant andre ting en ridders arvegods. Etter reformasjonen ble kirken på Opedal ødelagt og gravstenen brakt til Ullensvang kirke sammen med annet. Innskriften er slik med moderne bokstaver:

Dette betyr:

Her hviler Herr Sigurd som var lagmann på Gulatinget og sønn av Brynjolf på Aga: Hans årlige minnedag er på vigilien eller nymånedagen før mikkelsmesse.

Denne Herr Sigurd døde som lagmann på Gulatinget, altså i distriktets høyeste embete, under kong Erik Magnusson.

Han var fremdeles i live i det attende året av kongens regjering, fra Kristi fødsel år 1298.

Om han møtte sin skjebne i dette året eller et annet, samt om han døde slik det sies om ham, har jeg ikke ennå lest noe om.

Alderen på hans gravsten kan man av disse grunner anslå, selv om gravstener som har innskrift med runebokstaver vanligvis regnes for å være eldre skjønt mange egentlig er yngre.

Aga eller Haga gård var før en adelsgård og ærverdig embetsbolig som nå besittes av bønder. Det er ingen vanlig bygning, for tømmerstokkene i veggen på bygningene er så tykke at knapt to store tømmerstokker nedhugget i dag er like store som én av dem.

Under disse bygningene var det veldige og godt konstruerte ganger av sten eller kjellere halvveis under jorden.

Rydningsmannens lille kapell står også uskadet i vår tid. Utsmykningene og håndverket er slett ikke verst, men kapellet er nå bestemt til et annet verdig bruk.

Det finnes hager der som gir store epler og velsmakende kirsebær.

For å si det med ett ord: denne gården var i sin tid blant alle trebygninger i Hardanger og hele området rundt Bergen den mest fremragende. Den ble ikke kun bygget av dyktige arkitekter, men i like stor grad av rike mennesker, utvilsomt under kong Håkon den kronedes regjering eller hans sønn Magnus, da Norge hadde kyndige innbyggere og velstanden rådet.

Ettersom gården Opedal er nevnt ovenfor vil jeg tillate meg å si litt om denne. To gravstener som er ulike med hensyn til form og alder finnes ennå på gården. En av disse er av den typen som kalles veiksteiner; myke stener som har koboltblå farge og er uthugget som en hvelvet likkiste.

Et epitafium var tidligere synlig på denne, men nå kan det ikke leses.

Den andre er bred og ikke kvadratisk på alle sider, men avlang. Stenen er av samme slag som vanlige gravstener og står i dag foran den borddekkede døren til gårdbrukeren. Før sto den etter sigende på kirkegården foran døren til det falleferdige kapellet i Opedal. Uthugget i denne er en gravskrift utelukkende i runer som på noen steder er visket ut og fortært, nemlig denne:

Hvilke jeg retter opp og leser:

Erik Erdsa sin årlige minnedag feires femte natt før Marias festdag om våren.

De to første bokstavene er en sammentrekning eller forkortelse (bråskrift) av korsets tegn og bokstaven A.

Denne Erik er ukjent for meg, altså vender jeg tilbake til den andre av de eldste gravstenene i Ullensvang kirke. Stenen har ikke noen innskrift bortsett fra en som er litt ødelagt ved kantene og er skrevet i halvruner. Slik lyder den med moderne bokstaver:

Her hviler Sira Ogmund Kåresen, hans årlige minnedag er syvende natt etter festen for Matthias. Be for ham.

Ogmund var sogneprest i Ullensvang, og 30. mai 1306 ble han av den fromme biskop Arne av Bergen utnevnt til kommissær i saker om cathedraticum i byen og bispedømmet.

Videre, hvorvidt Ingeborg Kåresdatter som nevnes først i Worms Monumenter bok 6 marginalia. 21, var en søster av Ogmund, slik jeg mistenker at hun var, skal jeg ikke undersøke. Det er sikkert at det samme kulturminnet har kommet til den berømte Worm i en lite nøyaktig beskrivelse. Hos ham leses det altid, noe som overhodet ikke lyder gammelt, hvor forfedrene ville sagt ævan, æværdeleg osv.

Hvis det ikke var til misnøye, ville jeg lest artid, det vil si minne som markeres hvert år, hvorav sammensetningen artidarhald, selve minnesmarkeringen.

Det har oppstått en feil; l står i stedet for R hvor bokstavenes nederste deler er utslitt eller utelatt.

Samme feil forekommer på et annet sted i boken, monument 25.

Men, hvis man ønsker, kan man som sagt rette den etter mine ord, og saken er i samme grad klar.

Resten vil jeg ikke røre ved.

Ved denne anledning er dette nok. Jeg vil, hvis en liten side er tom ved bokens slutt, ikke skjemmes ved å legge til de to kulturminnene med deres rettelser.

Det ville vært ønskelig hvis de som har tilstrekkelige hjelpemidler til å utforske oldtidens mysterier kunne arbeidet med dette og annet liknende.

Jeg tviler ikke på at denne tjenesten ville høstet takknemlighet blant alle oppriktige nordmenn og alle lærde utlendinger.

Det finnes en siste gravstøtte blant kulturminnene på Ullensvang som her skal omtales. Denne er brutt i stykker og spredt rundt om, men når delene samles, lyder innskriften slik:

Denne stenen satt Herr Svein Jensen av Opedal opp, 1538.

Det sies ikke for hvem, men når dette skjedde er tydelig nok.

Innbyggerne gjengir troverdig at støtten ble flyttet fra kirkegården i Opedal til Ullensvang.

Blant sogneprestene på Ullensvang før reformasjonen finnes følgende:

Sira Jon, år 1321.

Sira Ogmund Kåresen, år 1331, men da gammel som beskrevet ovenfor.

Sira Halvard Helgeson, år 1340 og 1347.

Sira Kasle Nilson, år 1363.

Sira Gunnar Olavson, år 1379. Han er gravlagt under en av de nevnte gravstenene.

Men såvidt jeg kan se er dette den samme Kasle Nilson som akkurat ble nevnt.

Feilen er oppstått ved den dunkle og vanskelige tydningen av bokstavene på gravstenen.

Sira Anders Lodenson, år 1399.

Sira Hartvig Vinbosman var sogneprest i år 1427.

Sira Svein Bjørnson, år 1448.

Sira Olav Bendikson, år 1456.

Ved de nevnte kirker på Odda og Ullensvang, med Ullensvang som hovedkirken, var følgende prester:

Under og etter reformasjonen.

Herr Lavrans Knutsen, fra år 1531 til år 1550, da han døde.

Herr Ture Hansen, sønn av faren Johannes Smit, tidligere byfogd i Bergen.

Han ble prest i 1561 og døde i 1588.

Hans barnebarn bor fremdeles på fedrenes gårder og har det godt.

Herr Jakob N. i år 1588 som døde i 1602.

Herr Thomas Klementsen fra 1602 til 1608.

Herr Jørgen Mikkel Kolding, en vennesæl mann som først var skriver for borgherren på Bergenhus og senere ble sogneprest for Kinsarvik, Granvin og Ulvik i 1601.

Men 27. juni 1608 fant magistraten at kirkesognene i Kinsarvik, Ullensvang og Odda burde slås sammen og betjenes av én og samme prest (hvilket frem til i dag med nytte fortsettes). Han ble da forstander for disse etter at han nylig også var blitt prost for Hardanger.

Han sovnet inn i Herren rundt slutten av 1619.

Herr Anders Jensen Kolding var prest i 1619 og ble i 1624 etter den salige Magister Anders Buck prost i Hardanger. Han var prost til 1641, da han av visse grunner nådig fikk tillatelse fra magistraten til å bytte kall med sognepresten i Fjelberg, slik at Herr Anders fikk Fjelberg og den andre presten fikk Ullensvang med annekser. Denne presten var:

Herr Henrik Tobiassen ble kalt av kongen og innsatt som sogneprest rundt påskefesten i 1669 ved prost og sogneprest Gjert Miltzow.

6. Kinsarvik

På den sørlige siden av denne kirkegården finnes to gamle gravstener. Den ene er myk og har en form på den øvre delen som likner det hvelvede lokket på en likkiste (en slik finnes kunstferdig utarbeidet inne i kirken på stedet, tidligere utstyrt med et maleri, men nå uten tydelige bokstaver som kan leses). Den andre stenen er ru og av samme slitesterke type som alminnelige stener. Ryggen er ikke opphøyd som på den første.

Begge har en innskrift med ekte runer som står spredt og er skrevet på to linjer. Likevel kan hverken den ene eller den andre teksten leses og forstås uten at tvil oppstår, og derfor vil jeg forbigå dette uten en nærmere undersøkelse.

For at jeg ikke skal pådra meg noen mistanke, vil jeg likevel fremstille begge slik de er, skjønt lite kan vinnes ved den første og enda mindre ved hjelp av den andre innskriften. Jeg skal meddele det som for meg virker sannsynlig og overlate resten til dem som er kyndigere i studiet av fedrelandets historie.

Den første innskriften er slik:

Dette utfyller, skjelner og leser jeg slik:

Her hviler Markus Eia.

Eia eller Eye er en ikke alminnelig gård som ligger ved fjorden, 1 mil fra Kinsarvik. Kanskje var dette odelsgården til denne Markus.

Den andre innskriften:

Denne innskriften ser ut til å handle om en Jørund eller Jørgen, men den er i sannhet vanskelig å fortolke.

Blant denne kirkens prester før reformasjonen finnes:

Sira Arne var kapellan her i det femtende året av Håkon Håkonssons styre, det vil si i Herrens år 1232.

Sira Sylvester Kokeins i år 1300.

Sira Viljalm Eirikson i år 1311.

Sira Eindride Petterson i år 1329.

Sira Sjugurd Torsson i år 1423.

Sira Magnus Assorson i år 1433 og 1446.

7. Granvin.

Jeg klarer ikke å finne noen prester her fra tiden før reformasjonen.

8. Ulvik.

Her treffer vi også på en gammel gravstøtte i sjelden parisk marmor. På denne finnes et dyktig utskåret bilde av en kvinne som har hodet tildekket med slør og holder en bok i venstre hånd, mens høyre hånd er vendt mot himmelen.

Men dessverre er den knust i tre deler, og bokstavene er svært slitte, på noen steder ødelagte, slik at det er stor tvil om hva som står til slutt i gravskriften. Med stor møye kan man sette sammmen denne skriften:

Her hviler Sigrid Reiarsdotter som har årlig minnedag dagen før pinse.

Bokstavenes utskjæring på denne stenen likner på den som finnes på de to gamle gravstøttene ved Ullensvang kirke som tidligere er omtalt. Følgelig må de regnes for å tilhøre samme århundre.

Ellers er jeg av den oppfatning (frem til noe sikrere kan sies om dette) at dette var gravsten for en rik og adelig kvinne som bygde Ulvik kirke fra grunnen eller restaurerte den, samtidig som hun skal ha bodd ikke langt derfra på gården Sponheim. Hun kan også ha vært abbedisse ved klosteret som tilhørte gården.

Ved denne kirke nevnes før reformasjonen følgende prester:

Sira Øystein.

Sira Hallvard var prest i det attende året av kong Eirik Magnussons regjering, det vil si i 1298.

Sira Arne i år 1331.

Sira Bjørn i år 1359.

Blant de tre nevnte sognekirker, hvorav to er laget av tre og har lave inntekter, er Kinsarvik derimot laget av sten og er like stor som de andre kirkene i Hardanger, men med middelmådige inntekter. Den var tidligere hovedkirke over begge de andre kirkene.

Prestene var:

Under og etter reformasjonen.

Herr Jens Larsen var prest fra 1531 til 1568.

Herr Kristoffer Andersen fra Jylland var først ved kirken i Hammer i Nordhordland i fire år som kapellan under Herr magister Jørgen Eriksen, sogneprest og kannik i Bergen. Deretter ble han forfremmet til prest her i 1568 og omsider etter den salige Herr Johannes Sørensen, sogneprest til Voss, prost i Hardanger.

Han døde i år 1600.

Herr Jørgen Mikkelsen fra Kolding i Danmark fra 1601 til 27. juni 1608, da han (som fortalt ovenfor) byttet med kirken i Kinsarvik.

Fra den tid var sogneprestene i Granvin og Ulvik, med Granvin kirke som hovedkirken, følgende:

Herr David Petræus fra Bergen var sønn av hederlige, men fattige foreldre, og etter at han var ordinert til prest av Herr Magister Jon Mogensen, biskop i Nidaros, var han lenge kapellan i Stjørdal i Trøndelag, Finnmark, Veø i Romsdalen samt i bergenstraktene i Vik i Sogn og i Kvinnherrad i Sunnhordland. Han ble sogneprest for de to nevnte små kirkene i 1608 og døde 7. januar 1642 rundt åtti år gammel.

Herr Otto Eriksen fra Trondheim var prest fra første søndag i fasten 1642 til femte søndag etter treenighetssøndagen 18. juli 1652, da han døde.

Herr Tomas Samuelsen fra Kjøbenhavn var først residerende kapellan ved Fana kirke, som han ikke ville forlate, og han kom ikke hit uten store vanskeligheter. Han døde, slik alle må, 31. oktober 1667.

Herr Jørgen Paaske ble sogneprest første søndag etter påske i 1668.

9. Eidfjord.

Dette sognet tilhørte i lang tid Stavanger bispedømme av grunner som er nevnt i Norges Beskrivelse, side 74-75.

Men for litt over tretti år siden ble det gitt tilbake til Bergen bispedømme, hvor det befinner seg.

I stenkirken på dette stedet finner man i koret en alminnelig gravsten med en katolsk avbildning av Sankt Jakob Apostelen som holder en stav og modellen av en kirke, hvor en kvinnes sees bedende på sine knær foran kirkens vestre dør. Av dette kan man blant annet passende slutte at kirken fra begynnelsen var bygget til apostelens ære og ble kalt Jakobskirken. Gravstenen har egne bokstaver som ligner på skriften på de gamle gravstenene i Ullensvang kirke som allerede er nevnt. Skrevet med moderne bokstaver lyder den slik:

Dette betyr:

Her hviler Ragna Asolfsdatter som sørget for å bygge tak til kirken: hennes årlige minnedag er på julaften.

På begge sider av bildet av apostelen Jakob står på den samme stenen (med en beundringsverdig sammentrukket skrift): Den hellige apostelen Jakob.

Men for å si sannheten, som jeg med mine overordnedes tillatelse vil ha sagt, tviler jeg ikke på at sognepresten i Ulvik kunne styrt denne kirken godt nok og kanskje også burde gjort det, slik ikke bare mine fremragende forgjengere mente, men også de fleste blant de ærverdige biskopene. Jeg tror heller ikke at den nåværende ærverdige sognepresten ville sagt seg uenig.

Den har en liten, ja så godt som ingen inntekt, slik at presten ikke bare er ute av stand til å gi kongen skatteinntekter, men han kan heller ikke oppdra sognebarna til annet enn bønder.

Blant prestene på dette stedet før reformasjonen var:

Sira Jon Duna levde her i tiden til biskop Anfinn rundt år 1315.

Sira Augmund etter den tid.

Sira Stein i år 1346.

Sira Lars Ulfson i 1406 og frem til 1433.

Sira Thorbjørn Eindrideson i år 1433.

Under og etter reformasjonen.

Herr Tarald.

Herr Jens.

Herr Peder Skåning.

Herr Ivar Olsen Rønnestrand fra Hardanger.

Han la det første grunnlaget for sin fromhet og lærdom på Voss da han som gutt ble satt i privat undervisning hos sogneprestene på Voss, Herr Nils og Herr Johannes, hvor han gjorde stor fremgang osv.

Han var sogneprest fra 1586 til 1600, da han dro til kirken i Kinsarvik og kort tid senere døde.

Herr Peder N. fra 1600 til 1610.

Herr Otto fra 1610 til 1615.

Herr Lars Jensen fra Jylland i 1615 og frem til 11. juni 1656, da han døde.

Herr Anders Andersen Riber ble utnevnt til sogneprest sjette søndag etter treenighetssøndagen i 1656.

Vi husker vårt løfte og legger til to kulturminner etter Worm som ifølge vår mening etter å ha blitt rettet opp kan leses slik:

Dette betyr:

Ingebord Kaaresdatters årlige minnedag er tredje natt etter korsmesse om våren: enhver som ser disse runene må be Fadervår for henns sjel; Gud miskunne seg over dem som gjør dette.

Det betyr:

Her hviler Helena Eriksdatter hvis årlige minnedag er vigilien før klemensmesse.

Resten må bedømmes av en høyere domstol.